21 mars 2024

Abortutvalget oppnevnt av den norske regjering har fremlagt forslag til ny abortlov.
Norsk katolsk bisperåd oppfatter flere aspekter ved forslaget som høyst problematiske og ber om at det forkastes.
Du kan lese bisperådets høringssvar her >> høringssvar .


21 March 2024

An Abortion Commission instituted by the Norwegian government proposes new legislation on abortion.

Norway’s Council of Catholic Bishops regards several aspects of the proposal as highly problematic.

You can read an unofficial English translation of Bishops' response to the hearing
here >> respons .



Biskop Bernt Eidsvig av Oslo om forslag til ny abortlov:
–Vi er iferd med å bevege oss tilbake til moralen fra en før-kristen tid. 

Les mer her >> intervju


Det atten uker-gamle fosteret

The eighteen week-old baby

Foto: https://preglife.no/trimester/2/uke/18

Allmektige, evige Gud,

for å gi menneskeslekten et forbilde på ydmykhet, lot du vår Frelser bli menneske og lide korsets død.

Gi oss å lære av hans lidelse og få del i hans oppstandelse.


(søndagens kirkebønn)


MESSETIDER i St. Mikael menighet       / Hammerfest / Havøysund / Honningsvåg / Kjøllefjord 

Hvis ikke noe annet er oppgitt, er Messen i St Mikael kirke i Hammerfest 


Tirsdag i Den stille uke, 26. mars
            Oljevigselsmesse i domkirke i Tromsø, med Stiftets administrator, bp. Erik Varden OCSO
            - ingen Hl. Messe i Hammerfest


Onsdag i den stille uke, 27. mars
             Kl. 18.00 - Hl. Messe hos Elisabethsøstrene (Kirkegate 24)



PÅSKENS HELLIGE TRIDUUM


Skjærtorsdag, 28. mars

kl. 19.00 - Messen til minne om Herrens nattverd, etter Messen tilbedelse inntil kl. 21.00


Langfredag, 29. mars

kl. 10.00 - Korsveiandakt
kl. 16.30 - Novene til Den guddommelige barmhjertighet - 1. dag
kl. 17.00 - Feiringen av Herrens lidelseshistorie



Påskeaften, lørdag, 30. mars
kl. 11.00 - Velsignelse av påskemat / Poświęcenie pokarmów
                 deretter Novene til Den guddommelige barmhjertighet - 2. dag


kl. 21.00 - PÅSKEVIGILIEN - Lys-seremonien, Ordets liturgi, Dåpsliturgien, Eukaristiens liturgi




Søndag, 31. mars, Påskedag - Høytiden for Herrens oppstandelse
               kl. 11.00 - Høymesse
               kl. 18.00 - Aftenmesse



PÅSKEOKTAV


Mandag, 1. apri - 2.påskedag
             kl. 10.35 - Novene til Den guddommelige barmhjertighet - 4. dag
             kl. 11.00 - Hl. Messe

             kl. 18.00 - Hl. Messe


Tirsdag, 2. april

               kl. 17.35 - Novene til Den guddommelige barmhjertighet - 5. dag
               kl. 18.00 - Hl. Messe


Onsdag, 3. april


Torsdag, 4. april

              kl. 18.00 - Hl. Messe + Sakramentstilbedelse med Novene til Den guddommelige barmhjertighet - 7. dag


Fredag, 5. april

            kl. 17.35 - Novene til Den guddommelige barmhjertighet - 8. dag
            kl. 18.00 - Hl. Messe


Lørdag, 6. april
                Havøysund - kl. 15.00 - katekese, kl. 16.00 - Hl. Messe 
                   Hammerfest - ingen Hl. Messe


Søndag, 7. april, Den guddommelige barmhjertighets søndag
              kl. 10.35 - rosenkrans
             
kl. 11.00 - Hl. Messe, etter Messen konfirmantundervisning og barnekatekese 

              kl. 18.00 - Hl. Messe



Anledning til skriftemål før og etter Messe
og til hver annen tid etter avtale med presten.





Søndag, 14. april

etter Messen kommunionundervisning


Søndag, 21. april

etter Messen konfirmantundervisning og barnekatekese


Søndag, 28. april

etter Messen kommunionundervisning




Lørdag, 25. mai - Konfirmasjon i Honningsvåg

Søndag, 26. mai - Konfirmasjon i Hammerfest


Søndag, 16. juni - Første Kommunion i Hammerfest



Torsdag, 28. mars - Skjærtorsdag

AFTENMESSEN TIL MINNE OM HERRENS HELLIGE NATTVERD


Joh 13,1–15

Norsk

Påskehøytiden var ennå ikke begynt; men Jesus visste at timen var kommet, da han skulle dra fra denne verden over til sin Far. Og som han alltid hadde vist dem som var hans her i verden, hvor han hadde dem kjær, gav han dem nå det ytterste bevis på sin kjærlighet.

Aftensmåltidet var i gang; og djevelen hadde allerede inngitt Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham. Jesus, som visste at Faderen hadde overlatt alt i hans hender, og at som han var utgått fra Gud, var det til Gud han vendte tilbake, reiser seg da fra bordet, legger kappen av seg og binder et klede om seg. Så heller han vann i et fat og gir seg til å vaske disiplenes føtter og tørre dem med det klede han bærer om livet.

Han kommer da også til Simon Peter. Men han sier: «Skal du vaske mine føtter, Herre?»

Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det siden.»

Men Peter sier: «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!»

Jesus svarer: «Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg.»

Da sier Simon Peter: «Ikke bare føttene, Herre, men hendene og hodet med!»

Jesus sier: «Den som har tatt et bad, trenger ikke vaske seg, han er ren over det hele. Og dere er rene– dog ikke alle.»
Han visste nemlig hvem forræderen var; derfor var det han sa at de ikke alle var rene.

Da han var ferdig med å vaske deres føtter, og hadde tatt på seg kappen og satt seg til bords igjen, sa han til dem:
«Forstår dere hva jeg nå gjorde for dere? Dere kaller meg ‘Mester’ og ‘Herre’, og dere gjør rett i det; jeg er det. Men har da jeg, som er Herren og Mesteren, vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter; det er et eksempel jeg har gitt dere, og hva jeg har gjort for dere, skal også dere selv gjøre.»



Engelsk

Before the feast of Passover, Jesus knew that his hour had come to pass from this world to the Father.
He loved his own in the world and he loved them to the end.
The devil had already induced Judas, son of Simon the Iscariot, to hand him over.
So, during supper, fully aware that the Father had put everything into his power and that he had come from God and was returning to God, he rose from supper and took off his outer garments.
He took a towel and tied it around his waist.
Then he poured water into a basin and began to wash the disciples’ feet and dry them with the towel around his waist.
He came to Simon Peter, who said to him, “Master, are you going to wash my feet?”
Jesus answered and said to him, “What I am doing, you do not understand now, but you will understand later.”
Peter said to him, “You will never wash my feet.”
Jesus answered him, “Unless I wash you, you will have no inheritance with me.”
Simon Peter said to him, “Master, then not only my feet, but my hands and head as well.”
Jesus said to him, “Whoever has bathed has no need except to have his feet washed, for he is clean all over; so you are clean, but not all.”
For he knew who would betray him; for this reason, he said, “Not all of you are clean.”

So when he had washed their feet and put his garments back on and reclined at table again, he said to them,

“Do you realize what I have done for you? You call me ‘teacher’ and ‘master,’ and rightly so, for indeed I am.

If I, therefore, the master and teacher, have washed your feet, you ought to wash one another’s feet.
I have given you a model to follow, so that as I have done for you, you should also do.”



Polsk

Było to przed Świętem Paschy. Jezus, wiedząc, że nadeszła godzina Jego, by przeszedł z tego świata do Ojca, umiłowawszy swoich na świecie, do końca ich umiłował.

W czasie wieczerzy, gdy diabeł już nakłonił serce Judasza Iskarioty, syna Szymona, aby Go wydał, Jezus, wiedząc, że Ojciec oddał Mu wszystko w ręce oraz że od Boga wyszedł i do Boga idzie, wstał od wieczerzy i złożył szaty. A wziąwszy prześcieradło, nim się przepasał. Potem nalał wody do misy. I zaczął obmywać uczniom nogi i ocierać prześcieradłem, którym był przepasany.

Podszedł więc do Szymona Piotra, a on rzekł do Niego: «Panie, Ty chcesz mi umyć nogi?» Jezus mu odpowiedział:«Tego,co Ja czynię, ty teraz nie rozumiesz, ale poznasz to później». Rzekł do Niego Piotr: «Nie, nigdy mi nie będziesz nóg umywał».

Odpowiedział mu Jezus: «Jeśli cię nie umyję, nie będziesz miał udziału ze Mną». Rzekł do Niego Szymon Piotr: «Panie, nie tylko nogi moje, ale i ręce, i głowę!»

Powiedział do niego Jezus: «Wykąpany potrzebuje tylko nogi sobie umyć, bo cały jest czysty. I wy jesteście czyści, ale nie wszyscy». Wiedział bowiem, kto Go wyda, dlatego powiedział: «Nie wszyscy jesteście czyści».

A kiedy im umył nogi, przywdział szaty i znów zajął miejsce przy stole, rzekł do nich: «Czy rozumiecie, co wam uczyniłem? Wy Mnie nazywacie „Nauczycielem” i „Panem”, i dobrze mówicie, bo nim jestem. Jeżeli więc Ja, Pan i Nauczyciel, umyłem wam nogi, to i wy powinniście sobie nawzajem umywać nogi. Dałem wam bowiem przykład, abyście i wy tak czynili, jak Ja wam uczyniłem».


Fredag, 29. mars - Langfredag

Feiringen av Herrens lidelse


Herrens lidelseshistorie


Joh 18,1–19,42

Norsk

Da Jesus var ferdig med å tale, gikk han sammen med sine disipler over på den andre siden av Kedronbekken; der var det en have, hvor han og disiplene gikk inn. 

Judas, han som forrådte ham, kjente imidlertid stedet, for Jesus og disiplene hadde pleid å samles der. Judas får da med seg vaktmannskapet, foruten betjenter fra yppersteprestene og fariseerne; med lykter og fakler og våpen kommer de dit.

Jesus, som visste hva som ventet ham, trådte frem mot dem og spurte: «Hvem leter dere etter?» 

De svarte: «Jesus fra Nasaret.»

Han svarer da: «Det er meg.»

Judas, forræderen, står der midt iblant dem. Men da Jesus svarte: «Det er meg», rygget de bakover og falt overende.

Han spurte dem da på ny: «Hvem leter dere etter?» og de svarte igjen: «Etter Jesus fra Nasaret.»

Da sa Jesus: «Jeg har jo sagt dere at det er meg. Dersom det altså er meg dere leter etter, la disse andre gå.»

(Dette sa han for at hans ord skulle gå i oppfyllelse: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du har gitt meg.»)

Da trakk Simon Peter et sverd han bar, gikk løs på en av yppersteprestens folk, som het Malkos, og hugg av ham det høyre øret.

Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i skjeden igjen. Skulle jeg la være å drikke det beger min Far har rakt meg?»


Vakten, offiseren og jødenes menn grep nå Jesus og bandt ham, og førte ham først til Annas. Annas var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest det året. Kaifas hadde sagt jødene som sitt råd, at for folkets skyld var det best å la én mann dø.

Simon Peter og en annen disippel fulgte imidlertid etter Jesus. Den andre var kjent av ypperstepresten og gikk inn samtidig med Jesus i yppersteprestens gård, mens Peter ble stående utenfor ved porten. Den andre disippelen, han som var kjent av ypperstepresten, snakket da med dørvakten, så Peter fikk komme innenfor. Det var en ung tjenestepike som stod vakt ved porten; hun sier da til Peter: «Er du også en disippel av denne mannen?» Men han svarer: «Nei, det er jeg ikke.»

Kaldt som det var, hadde tjenerne og vaktfolkene gjort opp en kullild, og stod og varmet seg; og Peter stilte seg der sammen med dem og varmet seg, han også.

Imens forhørte ypperstepresten Jesus angående hans disipler og hans lære. Jesus svarte ham: «Jeg har talt fritt og åpent for alle, alltid har jeg undervist i synagogene eller i templet– steder hvor alle jøder kommer; ingenting har jeg sagt i hemmelighet. Hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, hva jeg har sagt til dem; de skulle vite det.»

Men en av betjentene som stod der, gav ham en ørefik og sa: «Er det slik du svarer ypperstepresten?»

Jesus svarte: «Har jeg sagt noe galt, så vis meg hva det består i; men har jeg svart rett, hvorfor slår du meg da?»

Annas sendte ham så, fremdeles bundet, til ypperstepresten Kaifas.


Simon Peter stod der stadig og varmet seg. Da var det noen som spurte ham: «Er ikke du også en av hans disipler?»

Men han benektet det og svarte: «Det er jeg ikke!» En av yppersteprestens folk, en slektning av ham som Peter hadde hugget øret av, innvendte: «Men så jeg deg ikke sammen med ham i haven?» Peter bare nektet på ny. Og i det samme gol hanen.


De førte nå Jesus fra Kaifas til pretoriet. Det var tidlig om morgenen. Selv gikk jødene ikke inn i pretoriet; de skulle spise påskelammet og ville unngå å bli besmittet.

Pilatus kom da ut til dem og spurte: «Hva for klagemål fører dere mot denne mannen?» 

De svarte: «Var han ikke en forbryter, ville vi ikke ha bragt ham til deg.»

Pilatus svarte dem da: «Så ta ham og døm ham etter deres lov.»

Jødene svarte: «Men vi har ikke myndighet til å henrette noen.»

(Dette var for at det skulle gå i oppfyllelse som Jesus hadde sagt, den gang han gav til kjenne hva slags død han skulle lide.)

Pilatus gikk da inn i pretoriet igjen og kalte Jesus for seg; så sier han til ham: «Så, du er jødenes konge?»

Jesus svarer: «Sier du dette av deg selv, eller er det noe som andre har sagt om meg?»

Pilatus svarer: «Er vel jeg jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overlevert deg til meg. Hva er det du har gjort?»

Jesus svarte: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da ville mine folk ha tatt kampen opp, for å forhindre at jeg falt i jødenes hender. Men mitt rike hører nå engang ikke denne verden til.»

Pilatus sa: «Så er du altså konge?»

Jesus svarte: «At jeg er konge– det er dine ord. Min oppgave er å vitne om sannheten– det er derfor jeg er født, det er derfor jeg er kommet til verden. Og enhver som hører sannheten til, lytter til hva jeg sier.»

Pilatus svarte: «Hva er sannhet?»

Dermed gikk han ut til jødene igjen og sa: «Jeg finner ingen grunn til å dømme denne mannen. Og siden dere har hevd på å få frigitt en fange på påskehøytiden– kanskje dere vil at jeg lar ‘jødenes konge’ gå fri?»

Men da gav de seg igjen til å rope: «Ikke ham, men Bar-Abbas!»

Bar-Abbas, det var en røver.


Da tok Pilatus Jesus inn og lot ham piske. Soldatene flettet en krone av torner og satte på hans hode, hengte en purpurkappe på ham, trådte frem for ham og ropte: «Vær hilset, jødenes konge!» og slo ham i ansiktet.

På ny gikk da Pilatus ut og sa til dem: «Nå fører jeg ham ut til dere, så dere kan skjønne hvor liten årsak jeg finner til å dømme ham.»

Så kom Jesus ut, iført tornekronen og purpurkappen.

Og Pilatus sier: «Der har dere mennesket!»

Men ved synet av ham skrek yppersteprestene og deres folk: «Korsfest! Korsfest!»

Pilatus sier: «Ta selv og korsfest ham. Jeg for min del finner ikke noe grunnlag for å dømme ham.»

Jødene svarte: «Men vi har en lov, og ifølge den loven må han dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.»

Da Pilatus hørte dette, ble han enda mer urolig; han gikk på ny inn i pretoriet og spurte Jesus: «Hvor er du fra?»

Men Jesus gav ham ikke noe svar.

Pilatus sier til ham: «Så du vil ikke tale til meg? Er du kanskje ikke klar over at jeg har makt til å gi deg fri, som jeg har makt til å la deg korsfeste?»

Jesus svarte: «Du ville ikke ha noen makt over meg, om den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som gav meg i dine hender, større skyld.»


Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene skrek opp og sa: «Gir du ham fri, er du ikke Caesars venn! Enhver som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot Caesar!»

Da han hørte dette, lot Pilatus Jesus føre ut, og satte seg så på sitt dommersete, på et sted som kalles Helleplassen (på hebraisk: Gabbatha). Det var helgaften før påske, og klokken var omkring tolv.

Så sier han til jødene: «Der har dere kongen deres.»

Men de skrek: «Få ham bort! Få ham bort! På korset med ham!»

Pilatus sier til dem: «Men skal jeg korsfeste deres konge?»

Yppersteprestene svarer: «Vi har ingen annen konge enn Caesar!»

Da overlot han Jesus til dem, med fullmakt til å la ham korsfeste.


Så tok de Jesus med seg. Og Jesus bar selv sitt kors, på veien ut til det stedet som kalles Hodeskallen (på hebraisk: Golgata).

Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, med Jesus i midten. Pilatus hadde også latt skrive en plakat, som ble slått opp på korset; der stod: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Dette ble lest av mange av jødene, for stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen. Og innskriften var avfattet på hebraisk, latin og gresk.

Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: «Du må ikke sette ‘jødenes konge’; sett isteden: ‘Han sa at han var jødenes konge’.»

Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»


Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de hans klær og delte dem i fire deler, en til hver. De tok også kjortelen, som var uten sømmer, vevd i ett stykke fra øverst til nederst. Da sa de til hverandre: «La oss ikke skjære den i stykker, men heller kaste lodd om hvem som skal ha den.» (Det var for at Skriftens ord skulle oppfylles: «Mine klær delte de mellom seg, de kastet lodd om min drakt.») Dette gjorde da soldatene.


Men ved Jesu kors stod også hans mor og hennes søster, Maria, Klopas’ hustru, og Maria fra Magdala.

Da Jesus ser sin mor stå der sammen med den disippel han holdt så meget av, sier han til henne: «Kvinne, der står din sønn.»

Og så, henvendt til disippelen: «Der står din mor.» Og fra den stund av tok disippelen henne til seg.



Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han «Jeg tørster.»

Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn.

Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: «Det er fullbragt.»

Så bøyde han sitt hode og utåndet.



Dette var en helgaften, og jødene ville unngå at kroppene ble hengende på korsene sabbaten over, så meget mer som det var en særlig høytidsdag. De bad derfor Pilatus om å la benene deres knuse, og få likene tatt ned. Soldatene kom da og knuste benene først på den ene og så på den andre av dem som var korsfestet sammen med ham; men da de kom til Jesus, så de at han allerede var død; de lot da være å knuse hans ben. Men en av soldatene stakk et spyd i siden på ham, så blod og vann fløt ut.

(Det var en som selv så det, som vitner om det, for at dere også skal tro; og hans vitnesbyrd er å stole på, han vet at det han sier er sant.) Dette skjedde nemlig for at Skriftens ord skulle gå i oppfyllelse: «Ben skal ikke knuses på ham»– og et annet sted heter det: «De skal se på ham som de har gjennomboret.»


Josef fra Arimatea, som var en disippel av Jesus– men i hemmelighet, av frykt for jødene– bad deretter Pilatus om tillatelse til å fjerne Jesu legeme; og det fikk han lov til. De kom da og tok liket ned.

Og nå kom også Nikodemos, han som første gang var kommet til Jesus ved nattetid; han bragte med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund. Så tok de Jesu legeme og svøpte det i linklær, med krydderet i, slik som det er skikk ved jødiske begravelser. Der hvor han var blitt korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, hvor ennå aldri noen var blitt lagt. Og siden det var helgaften hos jødene, og graven lå like i nærheten, la de Jesus i den.



Engelsk

Jesus went out with his disciples across the Kidron valley to where there was a garden, into which he and his disciples entered.
Judas his betrayer also knew the place, because Jesus had often met there with his disciples.
So Judas got a band of soldiers and guards from the chief priests and the Pharisees and went there with lanterns, torches, and weapons. Jesus, knowing everything that was going to happen to him, went out and said to them, “Whom are you looking for?”
They answered him, “Jesus the Nazorean.” He said to them, “I AM.”
Judas his betrayer was also with them. When he said to them, “I AM, “ they turned away and fell to the ground.
So he again asked them, “Whom are you looking for?” They said, “Jesus the Nazorean.”
Jesus answered, “I told you that I AM. So if you are looking for me, let these men go.” This was to fulfill what he had said, “I have not lost any of those you gave me.”
Then Simon Peter, who had a sword, drew it, struck the high priest’s slave, and cut off his right ear. The slave’s name was Malchus.
Jesus said to Peter, “Put your sword into its scabbard. Shall I not drink the cup that the Father gave me?”

So the band of soldiers, the tribune, and the Jewish guards seized Jesus, bound him, and brought him to Annas first. He was the father-in-law of Caiaphas, who was high priest that year. It was Caiaphas who had counseled the Jews that it was better that one man should die rather than the people.

Simon Peter and another disciple followed Jesus. Now the other disciple was known to the high priest, and he entered the courtyard of the high priest with Jesus. But Peter stood at the gate outside. So the other disciple, the acquaintance of the high priest, went out and spoke to the gatekeeper and brought Peter in. Then the maid who was the gatekeeper said to Peter, “You are not one of this man’s disciples, are you?” He said, “I am not.” Now the slaves and the guards were standing around a charcoal fire that they had made, because it was cold, and were warming themselves. Peter was also standing there keeping warm.

The high priest questioned Jesus about his disciples and about his doctrine.
Jesus answered him, “I have spoken publicly to the world. I have always taught in a synagogue or in the temple area where all the Jews gather, and in secret I have said nothing. Why ask me? Ask those who heard me what I said to them. They know what I said.”
When he had said this, one of the temple guards standing there struck Jesus and said, “Is this the way you answer the high priest?”
Jesus answered him, “If I have spoken wrongly, testify to the wrong; but if I have spoken rightly, why do you strike me?”
Then Annas sent him bound to Caiaphas the high priest. 

Now Simon Peter was standing there keeping warm. And they said to him, “You are not one of his disciples, are you?”
He denied it and said, “I am not.” One of the slaves of the high priest, a relative of the one whose ear Peter had cut off, said, “Didn’t I see you in the garden with him?” Again Peter denied it. And immediately the cock crowed.

Then they brought Jesus from Caiaphas to the praetorium.

It was morning. And they themselves did not enter the praetorium, in order not to be defiled so that they could eat the Passover.

So Pilate came out to them and said, “What charge do you bring against this man?”
They answered and said to him, “If he were not a criminal, we would not have handed him over to you.”
At this, Pilate said to them, “Take him yourselves, and judge him according to your law.”
The Jews answered him, “We do not have the right to execute anyone, “ in order that the word of Jesus might be fulfilled that he said indicating the kind of death he would die.
So Pilate went back into the praetorium and summoned Jesus and said to him, “Are you the King of the Jews?”
Jesus answered, “Do you say this on your own or have others told you about me?”
Pilate answered, “I am not a Jew, am I? Your own nation and the chief priests handed you over to me. What have you done?”
Jesus answered, “My kingdom does not belong to this world. If my kingdom did belong to this world, my attendants would be fighting to keep me from being handed over to the Jews. But as it is, my kingdom is not here.”
So Pilate said to him, “Then you are a king?”
Jesus answered, “You say I am a king. For this I was born and for this I came into the world, to testify to the truth. Everyone who belongs to the truth listens to my voice.”
Pilate said to him, “What is truth?”

When he had said this, he again went out to the Jews and said to them, “I find no guilt in him. But you have a custom that I release one prisoner to you at Passover. Do you want me to release to you the King of the Jews?”
They cried out again, “Not this one but Barabbas!” Now Barabbas was a revolutionary.

Then Pilate took Jesus and had him scourged.
And the soldiers wove a crown out of thorns and placed it on his head, and clothed him in a purple cloak, and they came to him and said, “Hail, King of the Jews!” And they struck him repeatedly.
Once more Pilate went out and said to them, “Look, I am bringing him out to you, so that you may know that I find no guilt in him.”
So Jesus came out, wearing the crown of thorns and the purple cloak. And he said to them, “Behold, the man!”
When the chief priests and the guards saw him they cried out, “Crucify him, crucify him!”
Pilate said to them, “Take him yourselves and crucify him. I find no guilt in him.”
The Jews answered, “We have a law, and according to that law he ought to die, because he made himself the Son of God.”
Now when Pilate heard this statement, he became even more afraid, and went back into the praetorium and said to Jesus, “Where are you from?”
Jesus did not answer him.
So Pilate said to him, “Do you not speak to me? Do you not know that I have power to release you and I have power to crucify you?”
Jesus answered him, “You would have no power over me if it had not been given to you from above. For this reason the one who handed me over to you has the greater sin.”
Consequently, Pilate tried to release him; but the Jews cried out, “If you release him, you are not a Friend of Caesar. Everyone who makes himself a king opposes Caesar.”

When Pilate heard these words he brought Jesus out and seated him on the judge’s bench in the place called Stone Pavement, in Hebrew, Gabbatha. It was preparation day for Passover, and it was about noon.
And he said to the Jews, “Behold, your king!”
They cried out, “Take him away, take him away! Crucify him!”
Pilate said to them, “Shall I crucify your king?”
The chief priests answered, “We have no king but Caesar.”
Then he handed him over to them to be crucified.

So they took Jesus, and, carrying the cross himself, he went out to what is called the Place of the Skull, in Hebrew, Golgotha.
There they crucified him, and with him two others, one on either side, with Jesus in the middle.
Pilate also had an inscription written and put on the cross. It read, “Jesus the Nazorean, the King of the Jews.” Now many of the Jews read this inscription, because the place where Jesus was crucified was near the city; and it was written in Hebrew, Latin, and Greek.
So the chief priests of the Jews said to Pilate, “Do not write ‘The King of the Jews,’ but that he said, ‘I am the King of the Jews’.”
Pilate answered, “What I have written, I have written.”

When the soldiers had crucified Jesus, they took his clothes and divided them into four shares, a share for each soldier. They also took his tunic, but the tunic was seamless, woven in one piece from the top down. So they said to one another, “Let’s not tear it, but cast lots for it to see whose it will be,“ in order that the passage of Scripture might be fulfilled that says: They divided my garments among them, and for my vesture they cast lots. This is what the soldiers did.
Standing by the cross of Jesus were his mother and his mother’s sister, Mary the wife of Clopas, and Mary of Magdala.
When Jesus saw his mother and the disciple there whom he loved he said to his mother, “Woman, behold, your son.”
Then he said to the disciple, “Behold, your mother.” And from that hour the disciple took her into his home.

After this, aware that everything was now finished, in order that the Scripture might be fulfilled, Jesus said, “I thirst.”
There was a vessel filled with common wine. So they put a sponge soaked in wine on a sprig of hyssop and put it up to his mouth.
When Jesus had taken the wine, he said, “It is finished.” And bowing his head, he handed over the spirit.


Now since it was preparation day, in order that the bodies might not remain on the cross on the sabbath, for the sabbath day of that week was a solemn one, the Jews asked Pilate that their legs be broken and that they be taken down. So the soldiers came and broke the legs of the first and then of the other one who was crucified with Jesus. But when they came to Jesus and saw that he was already dead, they did not break his legs, but one soldier thrust his lance into his side, and immediately blood and water flowed out. An eyewitness has testified, and his testimony is true; he knows that he is speaking the truth, so that you also may come to believe.
For this happened so that the Scripture passage might be fulfilled: Not a bone of it will be broken. And again another passage says: They will look upon him whom they have pierced.

After this, Joseph of Arimathea, secretly a disciple of Jesus for fear of the Jews, asked Pilate if he could remove the body of Jesus.
And Pilate permitted it. So he came and took his body. Nicodemus, the one who had first come to him at night, also came bringing a mixture of myrrh and aloes weighing about one hundred pounds. They took the body of Jesus and bound it with burial cloths along with the spices, according to the Jewish burial custom. Now in the place where he had been crucified there was a garden, and in the garden a new tomb, in which no one had yet been buried. So they laid Jesus there because of the Jewish preparation day; for the tomb was close by.



Polsk

Po wieczerzy Jezus wyszedł z uczniami swymi za potok Cedron. Był tam ogród, do którego wszedł On i Jego uczniowie.

Także i Judasz, który Go wydał, znał to miejsce, bo Jezus i uczniowie Jego często się tam gromadzili. Judasz, otrzymawszy kohortę oraz strażników od arcykapłanów i faryzeuszów, przybył tam z latarniami, pochodniami i bronią.

A Jezus, wiedząc o wszystkim, co miało na Niego przyjść, wyszedł naprzeciw i rzekł do nich: Kogo szukacie?
Odpowiedzieli Mu: Jezusa z Nazaretu.

Rzekł do nich Jezus: Ja jestem.
Również i Judasz, który Go wydał, stał między nimi. Skoro więc Jezus rzekł do nich: Ja jestem, cofnęli się i upadli na ziemię. Powtórnie ich zapytał: Kogo szukacie?

Oni zaś powiedzieli: Jezusa z Nazaretu.
Jezus odrzekł: Powiedziałem wam, że Ja jestem. Jeżeli więc Mnie szukacie, pozwólcie tym odejść.
Stało się tak, aby się wypełniło słowo, które wypowiedział: Nie utraciłem żadnego z tych, których Mi dałeś.

Wówczas Szymon Piotr, który miał miecz, dobył go, uderzył sługę arcykapłana i odciął mu prawe ucho. A słudze było na imię Malchos. Na to rzekł Jezus do Piotra: Schowaj miecz do pochwy. Czyż nie mam wypić kielicha, który Mi podał Ojciec?

Wówczas kohorta oraz trybun razem ze strażnikami żydowskimi pojmali Jezusa, związali Go i zaprowadzili najpierw do Annasza.

Był on bowiem teściem Kajfasza, który owego roku pełnił urząd arcykapłański. Właśnie Kajfasz poradził Żydom, że lepiej jest, aby jeden człowiek zginął za naród.

A szedł za Jezusem Szymon Piotr razem z innym uczniem. Uczeń ten był znany arcykapłanowi i dlatego wszedł za Jezusem na dziedziniec pałacu arcykapłana, natomiast Piotr zatrzymał się przed bramą, na zewnątrz. Wszedł więc ów drugi uczeń, znany arcykapłanowi, pomówił z odźwierną i wprowadził Piotra do środka. A służąca odźwierna rzekła do Piotra: Czy może i ty jesteś jednym spośród uczniów tego człowieka? On odpowiedział: Nie jestem.
A że było zimno, strażnicy i słudzy, rozpaliwszy ognisko, stali przy nim i grzali się. Wśród nich stał także Piotr i grzał się przy ogniu. Arcykapłan więc zapytał Jezusa o Jego uczniów i o Jego naukę.

Jezus mu odpowiedział: Ja przemawiałem jawnie przed światem. Nauczałem zawsze w synagodze i w świątyni, gdzie się gromadzą wszyscy Żydzi. Potajemnie zaś nie nauczałem niczego. Dlaczego Mnie pytasz? Zapytaj tych, którzy słyszeli, co im mówiłem. Przecież oni wiedzą, co powiedziałem.
Gdy to rzekł, jeden ze sług stojących obok spoliczkował Jezusa, mówiąc: Tak odpowiadasz arcykapłanowi?
Odrzekł Mu Jezus: Jeżeli źle powiedziałem, udowodnij, co było złego. A jeżeli dobrze, to dlaczego Mnie bijesz?
Następnie Annasz wysłał Go związanego do arcykapłana Kajfasza.

A Szymon Piotr stał i grzał się przy ogniu. Powiedzieli wówczas do niego: Czy i ty nie jesteś jednym z Jego uczniów?
On zaprzeczył, mówiąc: Nie jestem.

Jeden ze sług arcykapłana, krewny tego, któremu Piotr odciął ucho, rzekł: Czyż nie ciebie widziałem razem z Nim w ogrodzie?

Piotr znowu zaprzeczył i zaraz zapiał kogut.

Od Kajfasza zaprowadzili Jezusa do pretorium. A było to wczesnym rankiem. Oni sami jednak nie weszli do pretorium, aby się nie skalać i móc spożyć Paschę. Dlatego Piłat wyszedł do nich na zewnątrz i rzekł: Jaką skargę wnosicie przeciwko temu człowiekowi?
W odpowiedzi rzekli do niego: Gdyby to nie był złoczyńca, nie wydalibyśmy Go tobie.
Piłat więc rzekł do nich: Weźcie Go sobie i osądźcie według swojego prawa.
Odpowiedzieli mu Żydzi: Nam nie wolno nikogo zabić.
Tak miało się spełnić słowo Jezusa, w którym zapowiedział, jaką śmiercią miał umrzeć.


Wtedy Piłat powtórnie wszedł do pretorium, a przywoławszy Jezusa, rzekł do Niego: Czy Ty jesteś Królem żydowskim?
Jezus odpowiedział: Czy to mówisz od siebie, czy też inni powiedzieli ci o Mnie?
Piłat odparł: Czy ja jestem Żydem? Naród twój i arcykapłani wydali mi Ciebie. Co uczyniłeś?
Odpowiedział Jezus: Królestwo moje nie jest z tego świata. Gdyby królestwo moje było z tego świata, słudzy moi biliby się, abym nie został wydany Żydom. Teraz zaś królestwo moje nie jest stąd.
Piłat zatem powiedział do Niego: A więc jesteś królem?
Odpowiedział Jezus: Tak, jestem królem. Ja się na to narodziłem i na to przyszedłem na świat, aby dać świadectwo prawdzie. Każdy, kto jest z prawdy, słucha mojego głosu.
Rzekł do Niego Piłat: Cóż to jest prawda?
To powiedziawszy, wyszedł ponownie do Żydów i rzekł do nich: Ja nie znajduję w Nim żadnej winy. Jest zaś u was zwyczaj, że na Paschę uwalniam wam jednego więźnia. Czy zatem chcecie, abym wam uwolnił Króla żydowskiego?
Oni zaś powtórnie zawołali: Nie tego, lecz Barabasza!
A Barabasz był rozbójnikiem.

Wówczas Piłat zabrał Jezusa i kazał Go ubiczować.

A żołnierze, uplótłszy koronę z cierni, włożyli Mu ją na głowę i okryli Go płaszczem purpurowym. Potem podchodzili do Niego i mówili: Witaj, Królu żydowski! I policzkowali Go.

A Piłat ponownie wyszedł na zewnątrz i przem wił do nich: Oto wyprowadzam Go wam na zewnątrz, abyście poznali, że ja nie znajduję w Nim żadnej winy.
Jezus więc wyszedł na zewnątrz w koronie cierniowej i płaszczu purpurowym. Piłat rzekł do nich: Oto Człowiek.
Gdy Go ujrzeli arcykapłani i słudzy, zawołali: Ukrzyżuj! Ukrzyżuj!
Rzekł do nich Piłat: Zabierzcie Go i sami ukrzyżujcie! Ja bowiem nie znajduję w Nim winy.
Odpowiedzieli mu Żydzi: My mamy Prawo, a według Prawa powinien On umrzeć, bo sam siebie uczynił Synem Bożym.
Gdy Piłat usłyszał te słowa, jeszcze bardziej się uląkł. Wszedł znów do pretorium i zapytał Jezusa: Skąd Ty jesteś?
Jezus jednak nie dał mu odpowiedzi.

Rzekł więc Piłat do Niego: Nie chcesz ze mną mówić? Czy nie wiesz, że mam władzę uwolnić Ciebie i mam władzę Ciebie ukrzyżować?
Jezus odpowiedział: Nie miałbyś żadnej władzy nade Mną, gdyby ci jej nie dano z góry. Dlatego większy grzech ma ten, który Mnie wydał tobie.
Odtąd Piłat usiłował Go uwolnić.

Żydzi jednak zawołali: Jeżeli Go uwolnisz, nie jesteś przyjacielem cezara. Każdy, kto się czyni królem, sprzeciwia się cezarowi.


Gdy więc Piłat usłyszał te słowa, wyprowadził Jezusa na zewnątrz i zasiadł na trybunale, na miejscu zwanym Lithostrotos, po hebrajsku Gabbata. Był to dzień Przygotowania Paschy, około godziny szóstej. I rzekł do Żydów: Oto wasz król!
A oni krzyczeli: Precz! Precz! Ukrzyżuj Go!
Piłat powiedział do nich: Czyż króla waszego mam ukrzyżować?
Odpowiedzieli arcykapłani: Poza cezarem nie mamy króla.
Wtedy więc wydał Go im, aby Go ukrzyżowano.


Zabrali zatem Jezusa.

A On sam, dźwigając krzyż, wyszedł na miejsce zwane Miejscem Czaszki, które po hebrajsku nazywa się Golgota. Tam Go ukrzyżowano, a z Nim dwóch innych, z jednej i drugiej strony, pośrodku zaś Jezusa. Wypisał też Piłat tytuł winy i kazał go umieścić na krzyżu. A było napisane: Jezus Nazarejczyk, Król żydowski.

Napis ten czytało wielu Żydów, ponieważ miejsce, gdzie ukrzyżowano Jezusa, było blisko miasta. A było napisane w języku hebrajskim, łacińskim i greckim. Arcykapłani żydowscy mówili do Piłata: Nie pisz: Król żydowski, ale że On powiedział: Jestem Królem żydowskim. Odparł Piłat: Com napisał, napisałem.
Żołnierze zaś, gdy ukrzyżowali Jezusa, wzięli Jego szaty i podzielili na cztery części, dla każdego żołnierza jedna część; wzięli także tunikę. Tunika zaś nie była szyta, ale cała tkana od góry do dołu. Mówili więc między sobą: Nie rozdzierajmy jej, ale rzućmy o nią losy, do kogo ma należeć. Tak miały się wypełnić słowa Pisma: Podzielili między siebie szaty moje, a o moją suknię rzucili losy. To właśnie uczynili żołnierze.

A obok krzyża Jezusowego stały: Matka Jego i siostra Matki Jego, Maria, żona Kleofasa, i Maria Magdalena.

Kiedy więc Jezus ujrzał Matkę i stojącego obok Niej ucznia, którego miłował, rzekł do Matki: Niewiasto, oto syn Twój.

Następnie rzekł do ucznia: Oto Matka twoja. I od tej godziny uczeń wziął Ją do siebie.


Potem Jezus świadom, że już wszystko się dokonało, aby się wypełniło Pismo, rzekł: Pragnę.
Stało tam naczynie pełne octu. Nałożono więc na hizop gąbkę nasączoną octem i do ust Mu podano. A gdy Jezus skosztował octu, rzekł: Dokonało się!
I skłoniwszy głowę, oddał ducha.


Ponieważ był to dzień Przygotowania, aby zatem ciała nie pozostawały na krzyżu w szabat – ów bowiem dzień szabatu był wielkim świętem – Żydzi prosili Piłata, żeby ukrzyżowanym połamano golenie i usunięto ich ciała. Przyszli więc żołnierze i połamali golenie tak pierwszemu, jak i drugiemu, którzy z Nim byli ukrzyżowani. Lecz gdy podeszli do Jezusa i zobaczyli, że już umarł, nie łamali Mu goleni, tylko jeden z żołnierzy włócznią przebił Mu bok, a natychmiast wypłynęła krew i woda.

Zaświadczył to ten, który widział, a świadectwo jego jest prawdziwe. On wie, że mówi prawdę, abyście i wy wierzyli. Stało się to bowiem, aby się wypełniło Pismo: Kość jego nie będzie złamana. I znowu w innym miejscu mówi Pismo: Będą patrzeć na Tego, którego przebili.


Potem Józef z Arymatei, który był uczniem Jezusa, lecz krył się z tym z obawy przed Żydami, poprosił Piłata, aby mógł zabrać ciało Jezusa. A Piłat zezwolił. Poszedł więc i zabrał Jego ciało. Przybył również i Nikodem, ten, który po raz pierwszy przyszedł do Jezusa nocą, i przyniósł około stu funtów mieszaniny mirry i aloesu. Zabrali więc ciało Jezusa i owinęli je w płótna razem z wonnościami, stosownie do żydowskiego sposobu grzebania. A w miejscu, gdzie Go ukrzyżowano, był ogród, w ogrodzie zaś nowy grób, w którym jeszcze nie złożono nikogo. Tam to więc, ze względu na żydowski dzień Przygotowania, złożono Jezusa, bo grób znajdował się w pobliżu.



Helgeners minnedager








16. april 

Den hellige Magnus Orknøyjarl (~1076-~1117)


Den hellige Magnus Erlendsson [Magnús] ble født rundt 1076 på Orknøyene nord for Skottland (nå en del av Skottland). Han var av norsk ætt og sønn av Erlend Torfinnsson, jarl av Orknøyene, og hans hustru Thora, datter av Sumerlidi Ospaksson fra Island. [...]


Magnus’ farfar og farmor var jarl Torfinn Sigurdsson og hans hustru Ingebjørg Finnsdotter. Ingebjørgs foreldre var Finn Arnesson og hans hustru Bergljot Halvdansdatter, og gjennom henne var denne familien i slekt med den norske kongen Harald II Hardråde (1045-66), halvbror av kong Olav II den Hellige (1015-30). Bergljot var nemlig datter av Halvdan Sigurdsson, kong Haralds bror. Jarl Torfinn og Ingebjørg hadde tvillingsønnene Erlend og Pål [Erlendr og Páll Þorfinnsson], og de styrte Orknøyene sammen etter farens død i 1064. Erlend hadde sammen med sin hustru Thora sønnene Erling og Magnus og tre døtre, den ene het Gunhild, mens Pål hadde sønnen Håkon [Hákon Pálsson] og mange døtre. Magnus skal ha hatt en uklanderlig barndom og fått en god skolegang, noe som gjorde ham i stand til å lære «de hellige skrifter». Tvillingbrødrene Erlend og Pål var venner og godt forlikte, og under deres styre var det en fredelig tid på Orknøyene.


[...]


Den lange Magnussagaen forteller at i de årene hvor Håkon og Erling kjempet om makten og fór over øyene med drap og voldsferd, hadde Magnus vært med og ikke skilt seg synderlig ut fra de andre. Han oppholdt seg i dårlig selskap med vikinger og deltok i deres plyndring og drap. Men hans eulogi (lovtale) i Orknøyingenes saga (OS) sier at han var «hard og nådeløs mot røvere og vikinger. Han drepte mange menn som plyndret bøndene og vanlige folk» (OS, kap 45). Det er vanskelig å få noe realistisk inntrykk av Orknøyenes nasjonalhelgens karakter gjennom den standard hagiografiske beskrivelsen. Han var: «en mann av ekstraordinær betydning, høy og med et fint, intelligent utseende (…) en mann av strenge dyder, suksessrik i krig, klok, veltalende, sjenerøs og storsinnet, gavmild med penger og sunn i sine råd, og helt og holdent den mest populære av menn» (OS, kap 45).


[...]


Men på denne tiden var Magnus kommet i det vi i dag ville kalle en religiøs krise. Han ble tvunget til å delta i hærtokt gjennom Hebridene og langs den skotske vestkysten: Lewis, Uist, Skye, Tiree og Mull, og de fortsatte sørover langs kysten av England til det nordlige Wales. Ved Menai-stredet mellom Anglesey og fastlandet i Wales støtte kong Magnus Berrføtts skip sammen med en flåte under to walisiske jarler, blant dem Hugh de Montgomery, jarl av Shrewsbury. Men Magnus Erlendsson nektet å slåss mot personer han ikke hadde noe uoppgjort med, og han ble om bord på skipet mens han tok sin tidebønnsbok og sang Davidssalmene.

Etter dette var forholdet mellom kongen og jarlesønnen umulig. Da kongens skip en tid senere lå ankret opp langs kysten av Skottland, hoppet Magnus klokelig nok i vannet og svømte inn til land. Han tok tilflukt hos den skotske kongen Edgar [...]


Mens Magnus var i eksil i Skottland, drakk han i 1105 bryllup med en ung skotsk kvinne «fra den fornemste familien der i Skottland» (OS, kap 45). William av Worcester oppga på 1400-tallet at hun het Ingarth, og det tyder på nordisk slekt [...]


[...] kom Magnus Erlendsson i 1105 tilbake fra Skottland til Orknøyene og krevde sin farsarv. Dette likte bøndene godt, for han var avholdt av allmuen, og han hadde mektige slektninger og tilhengere av hans far som støttet hans krav. Håkon var først ikke villig til å dele makten med fetteren, men venner av dem begge la seg mellom. Til slutt erklærte Håkon seg villig til å la Magnus få sin arvedel, men bare hvis de norske kongene krevde det. Magnus seilte til Norge. Kong Sigurd var borte på sin ferd til Jorsal (Jerusalem), men hans bror Øystein Magnusson gjorde Magnus til jarl over halve Orknøyene, og Magnus vendte hjem.


[...]


[...]


[...]




Les gjerne hele den hellige Magnus' historie på >> https://www.katolsk.no/biografier/historisk/magnus





Bilde: 

https://images.app.goo.gl/F3fmyKPH8TMQqJpZ6

ST RITA RADIO

"Lyden som vekker din sjel"

Nettsted